Loading
Mens vi er hjemme hadde et kraft-opprør mot Acer-tilslutning, har postene for landbruk og regionsutvikling - av alle ting - seilt opp som slagmark for en storstilt kamp mellom EU-landene denne våren. Krigen om pengene for EU's neste langtidsbudsjett har startet.
Hvorfor landbruk og utvikling, og hvorfor nå?
Landbruksposten er en viktig og stor del av de årlige utgiftene på EUs budsjett. Faktisk er det slik at EU-midler har stått for nær 80 prosent av finansieringen av landbruk i Europa de siste årene, så dette er en sektor som ikke tar like mye av den nasjonale budsjettkaka i EU-land som landbruksoppgjøret gjør her i Norge. Frankrike er blant vinnerne i EUs landbruksoppgjør, en viktig fordel for ost og vin-landet som har historie langt bakover til den tidlige fasen av handelsunionen.
En stor andel av EU-pengene skal brukes til å stabilisere økonomien i Europas fattige land ved å fremme vekst og skape arbeidsplasser. Landene med en brutto nasjonalinntekt under 90 prosent av snittet i EU kan søke om samholdsmidler. Det skjer blant annet ved at EU finansierer bygging av transportnettverk på tvers av de «nye» landene i EU, de som ble medlem etter 2004: Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia og senere Romania, Bulgaria, og Kroatia, i tillegg til Hellas og Portugal.
For de østeuropeiske landene er denne potten mye viktigere enn landbruksstøtten. Land som Slovakia fikk tre fjerdedeler av EU-støtten sin fra denne posten i 2016. Også her er det svinn.
Siden Brexit skjedde, er EU nødt til å fylle et budsjetthull på størrelse med Storbritannia: 13 milliarder euro per år. Da EU-kommisjonen la fra budsjettplanene i mai, ble det klart at den akter å hylle hullet med å øke innbetalingene fra de gjenværende landene, og kutte - du gjettet riktig - landbrukssubsidier og utviklingsstøtten med fem prosent per post. Sistnevnte faller i dårlig jord i øst, men det er ikke bare her kuttene merkes. Sør-Italia mottar netto støtte fra EU gjennom ordningen, og regjeringspartiet Femstjernersbevegelsen motsetter seg kuttene sterkt. Kuttene i landbruk møter sterke reaksjoner fra vesteuropeiske bønder, særlig i Frankrike.
Land som Østerrike og Nederland protesterer på at EUs budsjetter etter Brexit slett ikke slankes, selv om en av EUs fem største bidragsytere forlater unionen. Nederlenderne er lei av å være det landet som de siste ti årene har betalt mest til EU sett i forhold til nasjonal inntekt per innbygger (BNP).
Men, det er ikke bare krangel og politisk beinsparking i EU-parlamentet: Alle er enige om økt støtte til å beskytte EUs yttergrenser, blant annet med ti tusen flunkende nye grensevakter.
Nær 42 milliarder kroner «forsvant» på veien gjennom EU-maskineriet i 2016. Svinnet tilsvarer 18 stortingsgarasjer og vel så det (med forbehold om eventuell ny budsjettsprekk for Stortinget). Det er over tre prosent av EU totale budsjett på godt over tusen milliarder kroner. EUs egne revisorer har satt maksgrensen for akseptabel andel svinn på to prosent. EU har altså oversteget sin egen grense med over 50 prosent (likevel godkjente EU-parlamentet revisjonen av EU-budsjettet i vår).
Hvor blir pengene av?
Tro det eller ei, de faller ikke ned i stortingsgarasje-hull i Brussel - selv om mange EU-skeptikere har yndet å peke på «eurokratenes» umettelige apetitt, spesielt i oppkjøringen til Brexit-avstemningen i 2016 (til dels med god grunn, det mangler ikke på råflotte investeringer i hovedkvarteret i Brussel). Brorparten av svinnet er der de store pengene i EU går: Jordbruk og utjevning!
Det var den italienske bonden som søkte om «tørketerasse» for vindruer, og bygde seg hus for pengene i stedet. Eller sauebonden som gjorde krav på 150 sauer, men viste seg ikke å være sauebonde i det hele tatt. Andre har forsøkt å få penger for dyrket mark som egentlig er skog, og det er tilfeller av bønder som mener de eier og skal ha betalt for det samme stykke land.
Regionsutvikling står også for en god porsjon pengesurr. Heller ikke Norge er «fritatt» fra EUs manglende pengestyring. hvordan 38 av Norges innbetalte EØS-milliarder har forsvunnet til østeuropeere som har gjort seg rike på støttemidlene, deriblant en polsk ordfører, og finansiering av prosjekter som aldri ble noe av, som senteret for ofre for menneskehandel i Romania som aldri så dagens lys.
Det er vanskelig å vite om svinnet skyldes dårlig styring, svindel eller inkompetanse. Revisorene mener imidlertid at den største feilkilden kommer av at EU-systemet er så byråkratisk og vanskelig å forstå. Resultatet er misforståelser som fører til feil.
Svindel-avsløringer som med bøndene over er en liten andel av svinnet, ifølge revisorene. , som er de som sjekker ulike prosjekter. Italienske myndigheter var innom og gav tommel opp til den italienske fruktbondens hus. Det er også vanskelig å vite hvordan det egentlig gikk med prosjekter som fikk penger, all den tid mange rapporter skrives på landets eget språk. Revisorene fører imidlertid en svarteliste med landene som juger til seg mest, og har satt inn tiltak. Det har fungert. 2016 er første gangen revisorene mener budsjettene ikke har betydelige feil (andre vil mene 42 milliarder er ganske så betydelig).
En veldig stor andel av skatten europeiske borgere betaler til EU som havner i de østeuropeiske landene. Slik har det vært siden EU startet sin ekspansjon mot øst for 15 år siden. Det var liksom en del av «avtalen» at vesteuropeerne betalte for velstandsvekst i øst mot at de gamle østblokklandene godtok EUs liberale idé og styresett. EUs «budsjettsjef», tyske Günther Oettinger, har definert det som et ufravikelig krav («»).
De siste få årene har denne samforståelsen begynt å slå alvorlige sprekker.
En del av de gamle østblokklandene, særlig Polen og Ungarn, kjennetegnes slett ikke av at de går i utpreget demokratisk retning for tiden - for å si det mildt. Ikke ville de ta imot flyktninger under krisa i 2015 heller. Men penger får de. Masse. Mens vesteuropeiske land betaler inn mer penger enn de får tilbake.
Det som ofte ikke kommer like godt frem fortellingen om hvem som gir og hvem som får i EU, er at bildet slett ikke er like svarthvitt - eller rødblått i denne framstillingen - som det ofte framstilles som. Hvis man ser på hvor mye hvert land betaler sett i forhold til landenes produksjon og inntekt (BNP), ser en at en del land som ser ut som rene statlige trygdemottakere faktisk jevner seg mer ut. Polen, som sammen med Romania får desidert med netto støtte fra EU, kommer langt bedre ut på yte-barometeret om støtte per innbygger tas hensyn til.
Miniputt-landet Luxembourg er den store vinneren på denne målestokken sammen med Bulgaria.
Hvem vinner i det nye budsjettet? Vest-Europa, ifølge kritikere. Det er nemlig satt av 64 prosent mer penger til forskning, innovasjon og digitalisering, en pengepott som har det med å risle over land med mye fra før.
De vesteuropeiske gigantene skor seg for kamp (Frankrike, Tyskland, Italia og Spania har sammen med Storbritannia stått for nær 80 prosent av budsjettet). Den ungarske statsministeren Viktor Orbáns «illiberale demokrati» var ikke akkurat en del av avtalen.
EU mener domstolenes uavhengighet, pressefriheten og organisasjonslivet er under alvorlig press i begge de to landene. Nå har EU-kommisjonen foreslått at EU kun skal betale støttemidler til land som .
Erna Solberg har også sagt klart hva hun mener: «», sa hun til NTB da 9,7 norske EØS-milliarder skulle fordeles for et år siden. Myndighetene i de to landene ville ha kontroll over midlene direkte,
Ungarn og Polen mener slike forutsetninger og restriksjoner er et angrep på deres lands suverenitet, og har slett ikke tenkt å føye seg. Skulle EU sette makt bak kravene, tyder alle solemerker på at Ungarn og Polen vil sette hardt mot hardt.
Om et år håper EU-kommisjonen at budsjettet er landet. Først skal det forhandles i parlamentet, og ekspertene spår at det blir et bikkjeslagsmål av de sjeldne (trøst: det gjør de imidlertid hver gang langtidsbudsjettet skal spikres).
