Loading
Antallet asylsøkere til Norge har falt betraktelig etter den store flyktningkrisen for snart tre år siden, men familiegjenforeninger holder innvandringsdebatten varm.
I USA advarer Donald Trump mot «chain migration», mens det i Norge blir tatt til orde for å stramme inn politikken på området enda mer. Selv om den nåværende regjeringens Jeløya-erklæring fra januar i år ikke reflekterer dette i særlig grad, har regjeringspartiet Frp nedfelt i sitt politiske program at det ønsker å «begrense familieinnvandringsordningen».
Med ujevne mellomrom snakkes det også om hvordan asylsøkere til Norge ikke nøyer seg med å «hente» ektefeller og barn ved vedtak om opphold, men også sørger for at onkler, kusiner og andre i storfamilien kommer etter.
I fjor fikk totalt 14 432 personer komme til Norge for familie-gjenforening eller -etablering. Og i perioden 1990-2015 sto familieinnvandring for 36 prosent av den ikke-nordiske innvandringen til Norge.
Men hvordan fungerer egentlig regelverket?
Aller først må vi rydde litt i begrepene: «Familiegjenforening» er en upresis samlekategori, fordi personer kan få tillatelse til både gjenforening med familie og etablering av familie i Norge.
En mer dekkende fellesbetegnelse er derfor familieinnvandring. Tillatelse til familieinnvandring blir gitt til en person som er eller skal bli nært familiemedlem av en norsk borger eller en utenlandsk borger med lovlig opphold i Norge.
Mer opprydding: Personen som faktisk søker om tillatelse til familieinnvandring, er altså personen som er i utlandet og per nå ikke har lovlig opphold i Norge. Søkeren må oppgi en referanseperson, som er den som allerede bor her.
Regelverket rundt familieinnvandring gjelder i utgangspunktet alle, uansett hvilken bakgrunn personen som er bosatt i Norge har. Men det finnes noen vilkår som bare gjelder for spesielle grupper av søkere. Dersom referansepersonen har fått innvilget asyl i Norge, er det flere unntak fra reglene.
I denne artikkelen ser vi nærmere på familieinnvandring der referansepersonen har fått innvilget asyl i Norge.
Er det for lett å «hente familien» til Norge? La oss være ærlige: Regelverket er komplisert - med uante muligheter for misforståelser. Derfor tar vi utgangspunkt i et tenkt eksempel.
Du er nå en mann på 27 år med syrisk statsborgerskap. Du flyktet fra krigen og kom til Norge i mars 2017. Her fikk du asyl med midlertidig oppholdstillatelse. Nå ønsker du at dine to barn på 2 og 4 år og din ektefelle på 23 år, som du giftet deg med før du la på flukt, også får komme til Norge.
Dette er en familiegjenforening. Og du er altså referanseperson.
Siden du fikk asyl og dermed beskyttelse i Norge, har du gyldig oppholdstillatelse som «danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse» i landet. Du kan tidligst søke om permanent oppholdstillatelse etter tre år. Men før dette kan du gjenforenes med kone og barn.
Da stiller Norge imidlertid visse krav: I utgangspunktet må du ha en inntekt på 256 256 kroner i året før skatt i Norge for å «hente familien». Samtidig må inntekten din ha vært «på omtrent samme nivå» i fjor. Men når du har fått asyl og gjenforeningen gjelder ektefelle og barn, kan du slippe dette kravet.
Da blir det viktig å innfri formelle prosesskrav:
Ektefelle og barn må søke om familieinnvandringstillatelse før det har gått 12 måneder fra datoen som står i ditt vedtaksbrev om asyl (hadde referansepersonen kommet etter 1. august 2017, ville tidsfristen vært kortere). Søknaden og nødvendig dokumentasjon, der kona må dokumentere sin identitet og at hun ikke har innreiseforbud til Norge eller Schengen-område, skal i dette tilfellet leveres til den norske ambassaden i Syria eller et søknadssenter.
Siden dette handler om gjenforening, bortfaller kravet om at begge ektefeller må ha fylt 24 år. Din kone på 23 år kan komme. Også kravet om at du må ha jobbet eller studert fulltid i Norge i til sammen fire år, bortfaller. Det gjelder kun ved familieetablering.
Ekteskapet mellom deg og din kone må imidlertid være gyldig inngått. Dere må ikke ha blitt tvunget til å gifte dere. Dere må ikke ha giftet dere proforma (dvs. bare for å oppfylle nettopp dette kravet). Og dere må ha planer om å bo sammen i Norge.
Dersom alt dette er i orden, kan altså ektefellen og barna dine få tillatelse til familieinnvandring. Det gir dem en midlertidig oppholdstillatelse, som i de fleste tilfeller gis i ett år av gangen. Når det gjelder ektefelle og barn, gis det likevel ofte i tre år sammenhengende.
Etter tre år er det mulig for dem å søke om permanent oppholdstillatelse.
Dette er viktig: Det overordnede regelverket for familieinnvandring omfatter ikke personer i utvidet familie, som for eksempel onkler og kusiner, med mindre norske myndigheter mener det er særlig sterke menneskelige hensyn som taler for å gi disse innvandringstillatelse til Norge.
I hovedsak omfatter derfor tillatelsene ektefeller, samboere, barn, forlovede som skal inngå ekteskap i Norge innen seks måneder og foreldre, samt noe andre, små grupper (som fosterbarn med fosterforeldre i Norge eller barn med helsøsken i Norge), alle på særskilte vilkår.
La oss si at ektefellen din nå har kommet til landet. Hun har en far på 55 år som fortsatt bor i Syria. Med en gyldig oppholdstillatelse som «danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse», kan kona di være referanseperson dersom faren vil søke seg til Norge.
Da stilles det imidlertid en rekke krav.
Først til referansepersonen, kona di: Nå må hun ha en inntekt på 256 256 kroner i året før skatt i Norge og vise til inntekt «på omtrent samme nivå» i fjor. Som ektefellen hennes kan du stille en økonomisk garanti. Hun kan imidlertid ikke ha mottatt økonomisk sosialhjelp de siste 12 månedene.
Deretter til søkeren, faren hennes: Siden kona di er over 18 år, kan ikke faren hennes være gift eller samboer - og heller ikke ha foreldre, barn, barnebarn eller oldebarn boende i hjemlandet. Han kan altså ikke ha noen familie i direkte opp- eller nedadstigende linje. Dessuten må han være fylt 60 år.
Og siden han bare er 55, tyder lite på at akkurat dette kan gå igjennom UDIs nåløye.
De som ønsker en strengere innvandringspolitikk, mener at familieinnvandring er blitt et «hull» som sørger for fortsatt stor innvandring til tross for at flyktningstrømmen har avtatt.
UDI har tidligere anslått at for hver flyktning som får opphold i Norge, . Personer med flyktningbakgrunn har tradisjonelt ikke toppet statistikken over hvem som «henter familien» til landet - brorparten har vært familie til norske eller nordiske borgere.
Dette endret seg imidlertid i fjor, da det kom 14 432 personer med familieinnvandringstillatelse. Hvem var de?
Litt mer brukket ned:
Arbeidsinnvandringen til Norge økte markant etter utvidelsen av EØS-området i 2004. Som en konsekvens økte også familieinnvandringen. Med ujevne mellomrom har asylinnvandringen også gitt store utslag på statistikken:
Mellom 1990 og 2015 sto familieinnvandringen for totalt 36 prosent av den ikke-nordiske innvandringen til Norge. I samme periode økte denne type innvandring mer enn annen innvandring - og det kom fire ganger så mange familieinnvandrere i 2015 som i 1990.
Dersom man kun ser på familieinnvandringen - og de tilfellene hvor referansepersonen selv var innvandrer - ser vi at tilfellene hvor vedkommende hadde kommet på grunn av arbeid eller flukt dominerer, mens tilfeller av «familieinnvandring etter familieinnvandring» har flatet ut:
Det totale omfanget på familieinnvandringen, som altså overstiger antall asylinnvandrere (7489 personer - cirka 60 prosent fikk den innvilget) gjør altså at debatten lever.
Noen myter lever uavhengig av statistikken. For eksempel er det ikke spesielt utbredt at mindreårige asylsøkere «kommer i forveien» for siden å hente resten av familien til landet:
Kun 12 prosent av de enslige mindreårige flyktningene som kom i perioden 1996-2015 har selv vært referanseperson til en eller flere familiemedlemmer.
De viktigste kildene til opplysningene over:
